I morgen reiser jeg hjem til Norge igjen, etter aa ha bodd i Afrika i sju maaneder. Naar jeg setter meg paa flyet onsdag kveld, er det slutten paa den mest minneverdige opplevelsen jeg har hatt saa langt i livet.
I disse maanedene har jeg ikke vaert veldig god til aa formidle det jeg har sett og opplevd til alle hjemme. Denne bloggen har ikke vaert saerlig godt oppdatert. Naa lurer jeg paa hva jeg skal formidle naar jeg kommer hjem. Hvilke opplevelser skal jeg beskrive for venner og famillie naar jeg treffer dem igjen? Hvilke historier kan jeg fortelle skoleelever jeg skal ha foredrag for? Jeg lurer paa hva jeg har laert i denne tiden, om jeg har forandret meg paa noen maate. Det kommer nok til aa ta litt tid foer jeg vet svaret.
De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.
Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.
Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.
Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.
Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.
tirsdag 21. april 2009
fredag 16. januar 2009
Zanzibar og bart
Kjære alle sammen.
Det nærmer seg nå en måned siden jeg sist publiserte et blogginnlegg, og til de trofaste leserne av denne bloggen må jeg bare beklage dette på det sterkeste. I jula var jeg på Zanzibar, med dårlig til ingen internettilgang. Siden jeg kom hjem derfra har jeg surret det bort hver gang jeg har tenkt å sette meg ned for å skrive.
Som nevnt ble dette en veldig annerledes julefeiring, med palmer, kokosnøttkake og salt sjø istedenfor juletre, marsipan og snø. Det var rart å ikke være med famillien i vante omgivelser, særlig på juleaften, men sammen med 6 andre Act Nowere ble feiringen minst like bra som i Norge.
Den mest minneverdige opplevelsen var å svømme sammen med delfiner. Vi var heldige, og lå og snorklet mens de dykket ned, kom opp mot oss, og av og til svømte ved siden av oss, bare noen centimer fra.
I tillegg til andre ting som snorkling, Stone Town, strandliv og fisk, var Zanzibar-oppholdet særlig preget av èn viktig aktivitet. Før vi reiste fra Hald denne høsten, kom Øyvind på den geniale ideen om adventsbart. Dette er, som man bør forstå utifra ordet, å la hårene gro fritt og uhemmet under nesen fra 1. til 24. desember. Konseptet har blitt utviklet, slik at alle mannlige Hald-studenter rundt i verden, pluss lærere i Norge, deltar i en felles konkurranse. Først holdes regionale delfinaler, før vi avslutter med en internasjonal, svært høytidlig finale til våren.
Vinneren i Øst-Afrika ble Henrik, mens jeg selv kom på en SVÆRT sterk tredjeplass, av fire deltakere. Riktignok var andreplassen delt, men jeg er likevel storfornøyd med å nå pallen.
For å virkelig få dokumentert innsatsen, brukte vi mye av 2. juledag på en alvorlig, seriøs og profosjonell fotoshoot. Vi håper at de beste bildene vil kunne samles i en kalender til våren, og at salgsinntektene fra denne vil kunne støtte nye adventsbartkonkurranser i årene som kommer. Uten å skulle røpe for mange av bildene fra denne fotoshooten, offentligjør jeg herved uten noe mer snikksnakk mitt bidrag til Halds Internasjonale Adventsbartkonkurranse 2008
Det nærmer seg nå en måned siden jeg sist publiserte et blogginnlegg, og til de trofaste leserne av denne bloggen må jeg bare beklage dette på det sterkeste. I jula var jeg på Zanzibar, med dårlig til ingen internettilgang. Siden jeg kom hjem derfra har jeg surret det bort hver gang jeg har tenkt å sette meg ned for å skrive.
Som nevnt ble dette en veldig annerledes julefeiring, med palmer, kokosnøttkake og salt sjø istedenfor juletre, marsipan og snø. Det var rart å ikke være med famillien i vante omgivelser, særlig på juleaften, men sammen med 6 andre Act Nowere ble feiringen minst like bra som i Norge.
Den mest minneverdige opplevelsen var å svømme sammen med delfiner. Vi var heldige, og lå og snorklet mens de dykket ned, kom opp mot oss, og av og til svømte ved siden av oss, bare noen centimer fra.
I tillegg til andre ting som snorkling, Stone Town, strandliv og fisk, var Zanzibar-oppholdet særlig preget av èn viktig aktivitet. Før vi reiste fra Hald denne høsten, kom Øyvind på den geniale ideen om adventsbart. Dette er, som man bør forstå utifra ordet, å la hårene gro fritt og uhemmet under nesen fra 1. til 24. desember. Konseptet har blitt utviklet, slik at alle mannlige Hald-studenter rundt i verden, pluss lærere i Norge, deltar i en felles konkurranse. Først holdes regionale delfinaler, før vi avslutter med en internasjonal, svært høytidlig finale til våren.
Vinneren i Øst-Afrika ble Henrik, mens jeg selv kom på en SVÆRT sterk tredjeplass, av fire deltakere. Riktignok var andreplassen delt, men jeg er likevel storfornøyd med å nå pallen.
For å virkelig få dokumentert innsatsen, brukte vi mye av 2. juledag på en alvorlig, seriøs og profosjonell fotoshoot. Vi håper at de beste bildene vil kunne samles i en kalender til våren, og at salgsinntektene fra denne vil kunne støtte nye adventsbartkonkurranser i årene som kommer. Uten å skulle røpe for mange av bildene fra denne fotoshooten, offentligjør jeg herved uten noe mer snikksnakk mitt bidrag til Halds Internasjonale Adventsbartkonkurranse 2008
søndag 21. desember 2008
Siste nytt paa 0 grader nord
Hei.
Naa har det blitt en stund siden forrige innlegg. Delvis fordi jeg har vaert opptatt med aa moete andre nordmenn den siste uken. Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.
Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer. Vi var 8 stykker som utfoerte vaagestykket, og det hele ble behoerig dokumentert paa bilder og film. Jeg skal forsoeke aa faa lagt ut bilder, og kanskje film hvis internett er i godlage, senere.
I natt skal jeg, Fredrik og Marit staa opp 3.30 for aa fly til Zanzibar, der Hanne, Linn Silje, Helge og Henrik allerede venter paa oss. Juleferien i aar blir 10 dager med hvite strender, bading og sydhavsparadis. Selv om jeg gaar glipp av venner og famillie, julekaker og sno hjemme, tror jeg denne julefeiringen blir temmelig bra uansett. Og definitivt annerledes, morsom og minneverdig!
God jul alle sammen!
Anders
Naa har det blitt en stund siden forrige innlegg. Delvis fordi jeg har vaert opptatt med aa moete andre nordmenn den siste uken. Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.
Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer. Vi var 8 stykker som utfoerte vaagestykket, og det hele ble behoerig dokumentert paa bilder og film. Jeg skal forsoeke aa faa lagt ut bilder, og kanskje film hvis internett er i godlage, senere.
I natt skal jeg, Fredrik og Marit staa opp 3.30 for aa fly til Zanzibar, der Hanne, Linn Silje, Helge og Henrik allerede venter paa oss. Juleferien i aar blir 10 dager med hvite strender, bading og sydhavsparadis. Selv om jeg gaar glipp av venner og famillie, julekaker og sno hjemme, tror jeg denne julefeiringen blir temmelig bra uansett. Og definitivt annerledes, morsom og minneverdig!
God jul alle sammen!
Anders
tirsdag 9. desember 2008
Mulago med mer
Forrige Søndag var jeg og Fredrik invitert på forestilling hos en av skolene vi har hatt gymtimer/CHRISC-treninger med de to siste månedene, Mulago Bright Primary. Den ligger i en fattig del av Kampala, Mulago, der vi har hatt treningene på en humpete grusbane. Flere av elevene er uten foreldre, og må bo under veldig enkle forhold på skolen.
Det er alltid en opplevelse å gå inn porten på Bright. I løpet av et par minutter er man omringet av 20-30 barn som vil se, hilse og ta på de rare hvitingene("muzongoer"), som kommer på besøk. Etter å ha sittet og ventet en stund på at ting skulle bli klare, tett omringet mesteparten av tiden, var det klart for show. Dette besto av at hver klasse fremførte et stykke sang, dans eller dramme, eller en blanding av aller tre, i tillegg til innslag fra skolekoret og dansegruppa.
Å beskrive en afrikansk forestilling med tekst eller bilder, er ganske fåfengt. Det er en blanding av rytmer, bevegelse, farger og musikk som må oppleves, sees og høres. Noe som slo meg var hvor gode unger på 7-8 år var til å ikke bare synge og danse, men også opptre som entertainere. Bruken deres av mimikk, kroppspråk og timing gjorde innslagene til mer enn en serie med innlærte bevegelser, de ble små historier man levde seg inn i. Særlig en tradisjonell dans var fantastisk morsom, men fordi internettet her er tregt får vi desverre ikke lagt ut filmen her.
På tirsdagen arrangerte vi i CHRISC fotballturnering for de fire klassene vi har hatt treninger med. Jeg og Fredrik hadde ansvar for dømming, og jeg var overraskende fornøyd med comebacket, etter at jeg la fløyta på hylla for 5 år siden. Turneringen som helhet gikk også fint, og vinnerne fikk t-skjorter og skolebøker.
Det er alltid en opplevelse å gå inn porten på Bright. I løpet av et par minutter er man omringet av 20-30 barn som vil se, hilse og ta på de rare hvitingene("muzongoer"), som kommer på besøk. Etter å ha sittet og ventet en stund på at ting skulle bli klare, tett omringet mesteparten av tiden, var det klart for show. Dette besto av at hver klasse fremførte et stykke sang, dans eller dramme, eller en blanding av aller tre, i tillegg til innslag fra skolekoret og dansegruppa.
Å beskrive en afrikansk forestilling med tekst eller bilder, er ganske fåfengt. Det er en blanding av rytmer, bevegelse, farger og musikk som må oppleves, sees og høres. Noe som slo meg var hvor gode unger på 7-8 år var til å ikke bare synge og danse, men også opptre som entertainere. Bruken deres av mimikk, kroppspråk og timing gjorde innslagene til mer enn en serie med innlærte bevegelser, de ble små historier man levde seg inn i. Særlig en tradisjonell dans var fantastisk morsom, men fordi internettet her er tregt får vi desverre ikke lagt ut filmen her.
På tirsdagen arrangerte vi i CHRISC fotballturnering for de fire klassene vi har hatt treninger med. Jeg og Fredrik hadde ansvar for dømming, og jeg var overraskende fornøyd med comebacket, etter at jeg la fløyta på hylla for 5 år siden. Turneringen som helhet gikk også fint, og vinnerne fikk t-skjorter og skolebøker.
P1 opptrer med sang og dans
Det er alltid morsomt å bli tatt bilde av
Muzongoer er også morsomme, muligens ufrivillig
Litt av actionen fra turnerningen, legg merke tilden lett spankulerende dommeren i bakgrunnen
Noen av deltakerne på turneringen. Finn FredrikTil slutt vil jeg rekke en stor takk til Kristin og Margrethe, som bodde i huset vårt i fjor. Vi fant samlingen av Donald-blader julehefter og annet lesestoff som dere hadde lagt igjen til oss for noen dager siden, og er i full gang med å lese gjennom dem. Tusen takk!
Dessuten vil jeg melde om at sparingen av adventsbart er i full gang, etter at jeg omsider fikk barbert meg på Søndag. Jeg satser på å ta igjen Fredrik, som har spart i 8 dager, i løpet av morgendagen.
Anders
Anders
torsdag 27. november 2008
En gjennomsnittelig tirsdag
Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut noen bilder i dag. Selv om jeg helt klart er A-menneske var jeg trøtt på morgenen, og glemte derfor kameraet når jeg dro på jobb. Dermed blir dagens innlegg en beskrivelse av hvordan en helt vanlig tirsdag i Kampala kan fortone seg.
På jobb starter devotion 8.30 hver dag(og preisis 8.30, ikke noe african time på Strømmekontoret), og er obligatorisk for alle. Jeg og Fredrik har fått beskjed om at vi kan komme klokken 9, uten at vi helt vet hvorfor. På morgenen står som regel Fredrik opp rundt 8.10, og jeg 8.25, selv om jeg helt klart er A-menneske. Etter en frokost med ristet brød og syltetøy(skikkelig brød, ikke loff), finner vi oss som regel en taxi og er på jobb rundt 9.10(litt mer african time på CHRISC-kontoret)
Dagene på kontoret går som regel med til litt surfing, lesing av pensum og aviser, en hel del surr og tull med kollegaene våre Maqulet og Peter, og litt stempling av kvitteringer og annet forefallende kontorarbeid.
Hver arbeidsdag har vi ansvar for en en gymtimeaktig sesjon med en skoleklasse. På tirsdager to timer med P4, fjerde klasse fra St. Martin Primary School. Disse timene fyller vi som regel med noen ulike norske barneleker, og en hoveddel med enten fotball eller kanonball. Hauk og due, ta halen, og slå på ring har vist seg som særlig populære så langt, særlig når de rare hvitingene er med og leker. Forhåpentligvis kan disse treningene være med på å gi elevene et mer positivt inntrykk av en skolehverdag som nok inneholder mye pugging og teori.
De siste par ukene har vi som regel trent med et lokalt førstedivisjonslag etter jobb. Underlaget minner en hel del om en ferist, men det er en vanesak. Ting som posisjonering, førstetouch, taklinger og løpskapasitet lider en hel del av at jeg ikke har spillt seriøs fotball på 5 år, men det jobbes med saken. Fredrik vil jeg si at klarer seg svært bra, og har allerede scoret sitt først mål på trening. Jeg har headet over på åpent mål fra 1 meter.
Etter trening trenger vi mat, og vi er svært fornøyd med den standaren vi har ligget på middagsmessig den siste tiden. Vi er nå nede i å spise ute bare 1-2 ganger i uka, og nuddelmiddagene er redusert til samme antall. De resterende 3-5 middagene fyller vi med så imponerende ting som pasta og kylling, kylling og ris, ris og biff, biff og poteter, og andre konstelasjoner av de overnevnte.
Når vi har spist er det som regel tid til en Prison Break-episode eller to, før tirsdagen avsluttes med Champions League-kamp. Eller en omgang, hvis vi skal regne helt gjennomsnittelig.
Bilder følger.
Anders
På jobb starter devotion 8.30 hver dag(og preisis 8.30, ikke noe african time på Strømmekontoret), og er obligatorisk for alle. Jeg og Fredrik har fått beskjed om at vi kan komme klokken 9, uten at vi helt vet hvorfor. På morgenen står som regel Fredrik opp rundt 8.10, og jeg 8.25, selv om jeg helt klart er A-menneske. Etter en frokost med ristet brød og syltetøy(skikkelig brød, ikke loff), finner vi oss som regel en taxi og er på jobb rundt 9.10(litt mer african time på CHRISC-kontoret)
Dagene på kontoret går som regel med til litt surfing, lesing av pensum og aviser, en hel del surr og tull med kollegaene våre Maqulet og Peter, og litt stempling av kvitteringer og annet forefallende kontorarbeid.
Hver arbeidsdag har vi ansvar for en en gymtimeaktig sesjon med en skoleklasse. På tirsdager to timer med P4, fjerde klasse fra St. Martin Primary School. Disse timene fyller vi som regel med noen ulike norske barneleker, og en hoveddel med enten fotball eller kanonball. Hauk og due, ta halen, og slå på ring har vist seg som særlig populære så langt, særlig når de rare hvitingene er med og leker. Forhåpentligvis kan disse treningene være med på å gi elevene et mer positivt inntrykk av en skolehverdag som nok inneholder mye pugging og teori.
De siste par ukene har vi som regel trent med et lokalt førstedivisjonslag etter jobb. Underlaget minner en hel del om en ferist, men det er en vanesak. Ting som posisjonering, førstetouch, taklinger og løpskapasitet lider en hel del av at jeg ikke har spillt seriøs fotball på 5 år, men det jobbes med saken. Fredrik vil jeg si at klarer seg svært bra, og har allerede scoret sitt først mål på trening. Jeg har headet over på åpent mål fra 1 meter.
Etter trening trenger vi mat, og vi er svært fornøyd med den standaren vi har ligget på middagsmessig den siste tiden. Vi er nå nede i å spise ute bare 1-2 ganger i uka, og nuddelmiddagene er redusert til samme antall. De resterende 3-5 middagene fyller vi med så imponerende ting som pasta og kylling, kylling og ris, ris og biff, biff og poteter, og andre konstelasjoner av de overnevnte.
Når vi har spist er det som regel tid til en Prison Break-episode eller to, før tirsdagen avsluttes med Champions League-kamp. Eller en omgang, hvis vi skal regne helt gjennomsnittelig.
Bilder følger.
Anders
onsdag 19. november 2008
Anders i Kampala
Hei.
Etter noeyaktig 7 uker i Uganda, har jeg omsider faatt bestemt meg for aa starte paa bloggen min. Enkelte vil tilegne dette noe forsinkede innlegget til uvanen jeg har med aa utsette ting. Disse vil ha helt rett.
For de som ikke er helt oppdatert, bor og virker jeg altsaa naa i Kampala, hovedstaden i Uganda, i Oest-Afrika. Jeg har tatt turen hit fordi jeg i aar er med paa Stroemmestiftelsens utvekslingsprogram Act Now, et opplegg som varer i totalt 10 maaneder. Aaret er delt opp i en 6-ukers introduksjons- og studiedel paa Hald Internasjonale Senter i Mandal, saa 7 maaneder med praktisk arbeid hos en av Stroemmestiftelsens partnerorganisasjoner i soer(1. oktober til 1. mai), og til slutt 5 uker med oppsummering og avslutting paa Hald.
Jeg er altsaa i Uganda, der jeg jobber for CHRISC(Christian Sports Contact). Dette er en soesterorganisasjon av KRIK i Norge. CHRISCs visjon er: To empower youth trough sports, health information, education and christian values. Altsaa aa bruke idrett som et verktoey til aa laere ungdommer grunnleggende kunnskaper og ferdigheter som de trenger i hverdagen sin.
En del av opplegget paa Act Now, er at man reiser ut to og to, som saakalte teampartnere. Derfor bor og jobber jeg sammen med Fredrik, en sindig kar fra Lyngdal. Fredrik har en rekke prisverdige egenskaper, for eksempel har han en hoeyde som egner seg godt til aa henge opp myggnetting i taket, og er Manchester United-supporter. Dessuten er en rakker paa aa fjerne kakkerlakker, gresshopper og annet uttyske, og har onkler som kommer paa besoek til Kampala med leverpostei og julemarsipan i bagasjen. Jeg hadde leverpostei paa broedskiven til frokost i morges. Det var den beste leverposteiskiven jeg noensinne har smakt.
Det var litt praktisk informasjon til aa begynne med. Jeg skal de neste dagene forsoeke aa legge inn noen innlegg som beskriver hverdagen og arbeidet vaart, og forholdene her nede. For aa lese om ting og tang og opplevelser vi har hatt saa langt, maa jeg nesten bare henvise til Fredriks noe mer oppdaterte blogg: http://www.fredrikgoestoafrica.blogspot.com/
Over og ut for naa.
Hilsen Anders
Etter noeyaktig 7 uker i Uganda, har jeg omsider faatt bestemt meg for aa starte paa bloggen min. Enkelte vil tilegne dette noe forsinkede innlegget til uvanen jeg har med aa utsette ting. Disse vil ha helt rett.
For de som ikke er helt oppdatert, bor og virker jeg altsaa naa i Kampala, hovedstaden i Uganda, i Oest-Afrika. Jeg har tatt turen hit fordi jeg i aar er med paa Stroemmestiftelsens utvekslingsprogram Act Now, et opplegg som varer i totalt 10 maaneder. Aaret er delt opp i en 6-ukers introduksjons- og studiedel paa Hald Internasjonale Senter i Mandal, saa 7 maaneder med praktisk arbeid hos en av Stroemmestiftelsens partnerorganisasjoner i soer(1. oktober til 1. mai), og til slutt 5 uker med oppsummering og avslutting paa Hald.
Jeg er altsaa i Uganda, der jeg jobber for CHRISC(Christian Sports Contact). Dette er en soesterorganisasjon av KRIK i Norge. CHRISCs visjon er: To empower youth trough sports, health information, education and christian values. Altsaa aa bruke idrett som et verktoey til aa laere ungdommer grunnleggende kunnskaper og ferdigheter som de trenger i hverdagen sin.
En del av opplegget paa Act Now, er at man reiser ut to og to, som saakalte teampartnere. Derfor bor og jobber jeg sammen med Fredrik, en sindig kar fra Lyngdal. Fredrik har en rekke prisverdige egenskaper, for eksempel har han en hoeyde som egner seg godt til aa henge opp myggnetting i taket, og er Manchester United-supporter. Dessuten er en rakker paa aa fjerne kakkerlakker, gresshopper og annet uttyske, og har onkler som kommer paa besoek til Kampala med leverpostei og julemarsipan i bagasjen. Jeg hadde leverpostei paa broedskiven til frokost i morges. Det var den beste leverposteiskiven jeg noensinne har smakt.
Det var litt praktisk informasjon til aa begynne med. Jeg skal de neste dagene forsoeke aa legge inn noen innlegg som beskriver hverdagen og arbeidet vaart, og forholdene her nede. For aa lese om ting og tang og opplevelser vi har hatt saa langt, maa jeg nesten bare henvise til Fredriks noe mer oppdaterte blogg: http://www.fredrikgoestoafrica.blogspot.com/
Over og ut for naa.
Hilsen Anders
Abonner på:
Innlegg (Atom)