Hjem igjen

I morgen reiser jeg hjem til Norge igjen, etter aa ha bodd i Afrika i sju maaneder. Naar jeg setter meg paa flyet onsdag kveld, er det slutten paa den mest minneverdige opplevelsen jeg har hatt saa langt i livet.
I disse maanedene har jeg ikke vaert veldig god til aa formidle det jeg har sett og opplevd til alle hjemme. Denne bloggen har ikke vaert saerlig godt oppdatert. Naa lurer jeg paa hva jeg skal formidle naar jeg kommer hjem. Hvilke opplevelser skal jeg beskrive for venner og famillie naar jeg treffer dem igjen? Hvilke historier kan jeg fortelle skoleelever jeg skal ha foredrag for? Jeg lurer paa hva jeg har laert i denne tiden, om jeg har forandret meg paa noen maate. Det kommer nok til aa ta litt tid foer jeg vet svaret.

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.
Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.
Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.
Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Zanzibar og bart

Kjære alle sammen.
Det nærmer seg nå en måned siden jeg sist publiserte et blogginnlegg, og til de trofaste leserne av denne bloggen må jeg bare beklage dette på det sterkeste. I jula var jeg på Zanzibar, med dårlig til ingen internettilgang. Siden jeg kom hjem derfra har jeg surret det bort hver gang jeg har tenkt å sette meg ned for å skrive.

Som nevnt ble dette en veldig annerledes julefeiring, med palmer, kokosnøttkake og salt sjø istedenfor juletre, marsipan og snø. Det var rart å ikke være med famillien i vante omgivelser, særlig på juleaften, men sammen med 6 andre Act Nowere ble feiringen minst like bra som i Norge.
Den mest minneverdige opplevelsen var å svømme sammen med delfiner. Vi var heldige, og lå og snorklet mens de dykket ned, kom opp mot oss, og av og til svømte ved siden av oss, bare noen centimer fra.

I tillegg til andre ting som snorkling, Stone Town, strandliv og fisk, var Zanzibar-oppholdet særlig preget av èn viktig aktivitet. Før vi reiste fra Hald denne høsten, kom Øyvind på den geniale ideen om adventsbart. Dette er, som man bør forstå utifra ordet, å la hårene gro fritt og uhemmet under nesen fra 1. til 24. desember. Konseptet har blitt utviklet, slik at alle mannlige Hald-studenter rundt i verden, pluss lærere i Norge, deltar i en felles konkurranse. Først holdes regionale delfinaler, før vi avslutter med en internasjonal, svært høytidlig finale til våren.
Vinneren i Øst-Afrika ble Henrik, mens jeg selv kom på en SVÆRT sterk tredjeplass, av fire deltakere. Riktignok var andreplassen delt, men jeg er likevel storfornøyd med å nå pallen.

For å virkelig få dokumentert innsatsen, brukte vi mye av 2. juledag på en alvorlig, seriøs og profosjonell fotoshoot. Vi håper at de beste bildene vil kunne samles i en kalender til våren, og at salgsinntektene fra denne vil kunne støtte nye adventsbartkonkurranser i årene som kommer. Uten å skulle røpe for mange av bildene fra denne fotoshooten, offentligjør jeg herved uten noe mer snikksnakk mitt bidrag til Halds Internasjonale Adventsbartkonkurranse 2008